Tiltak for redusert jord- og næringstap

Jord- og næringstap

Tilførsel av jord og næringsstoffer har en vesentlig påvirkning på vannkvaliteten i vann og vassdrag. Fosforinnholdet i landbruksjord ofte høyt, spesielt der det har blitt tilført husdyrgjødsel over lang tid. Fosfor binder seg sterkt i mineraljord, og jordtap vil derfor føre med seg mye fosfor. Klimaendringene gir flere intense nedbørsperioder og mer nedbør, noe som stiller store krav til landbruksjorda vår. Tiltak for å holde jord og næringsstoffer på jordet er helt nødvendig. Risikoen for avrenning er høyest vår og vinter. Regionale miljøtiltak i jordbruket (RMP) og Tilskudd for spesielle miljøtiltak i jordbruket (SMIL) skal bidra til å redusere avrenning til vassdrag og kyst. Denne veiledningen fokuserer på viktige tiltak for å forhindre jord- og næringstap til vann.

Jordtap

Jordtap skjer gjennom overflatetap og via grøfter. De forskjellige kulturene og driftsmåte avgjør hvor mye jordtap som skjer fra arealet. Dette er vist i tabell 1. Faktorene er relative tall hvor vårkorn med høstpløying og harving om våren er satt til faktor 1.

Overflatetap: Et eksempel på jordtap; dersom et areal i erosjonsrisikokartet har beregnet et jordtap på 266 kg/daa per år via overflata så vil det estimerte tapet være 266 kg x 0,14 (faktor for vårkorn - stubb over vinteren) ved å ha kornet i stubb over vinteren i stedet for å høstpløye. Det gir en reduksjon på 37 kg jord/daa per år.

Grøftetap: På det samme arealet har en også et jordtap gjennom grøfter, dette tapet er forskjellig fra overflatetap. Jordtapet for overflate og for grøfter kan være helt forskjellige, men faktoren for tap gjennom grøfter med høstpløying og harving om våren til vårkorn settes til 1 for begge. Fordi tap gjennom grøfter ikke varierer så mye med jordarbeidingsmetode blir det heller ikke så stor forskjell i disse faktorene.

Tabellverdier for ulike driftssystemer (Tabell 1) er basert på beregninger gjort i erosjonsmodellen ERONOR (empirisk erosjonsmodell for norske forhold). Hvis resultatet av denne beregningen blir større enn 1,2, settes tabellverdi for jordarbeidingsfaktoren for jordtap, (CPofl) = 1,2, og hvis resultatet blir mindre enn 0,01 settes tabellverdi (CPofl) = 0,01. Funksjonen er basert på måledata fra en rekke norske, finske, svenske og danske jordarbeidingsforsøk.

Tabellverdier for jordarbeidingsfaktorer for jordtap via overflateavrenning og grøfter, (CPTofl) (Lundekvam/Kvernø et al. 2014)

Ingen jordarbeiding om høsten

Ingen jordarbeiding om høsten i korn, oljevekster og åkerbønner har stor effekt for å hindre erosjon og næringstap fra jordbruksarealene, og bør i stor grad prioriteres i nedbørfelt til vannforekomster med nedsatt kvalitet. Tiltaket støttes av tilskudd i RMP-ordningene. Det gis også RMP tilskudd for direktesådd høstkorn og høstoljevekster.

Etableringsmetode

Effekt på avlinger i korn

Det er gjort mange forsøk med forskjellig etablering av korn, tradisjonelt, redusert jordarbeiding og direktesåing. Forsøkene viser at i middel over flere år er det liten forskjell i avling mellom etableringsmetodene, men det kan være en del forskjell i enkelte år. En vil ikke tape avling verken i vårkorn eller høstkorn ved å velge den jordarbeidingsmetoden og etableringsmetoden som gir minst jordtap. I vårkorn er det etter direktesådd, eller sådd etter vårharving, som har minst risiko for jordtap. Det er liten forskjell om en velger å vårpløye. Ved etablering av høstkorn er det stor risiko for jordtap, etableringsmetodene som gir minst jordtap er direktesådd eller etablering etter kun harving.

Effekt på jordtap i korn

Vårkorn. Så lenge det ikke høstpløyes eller høstharves er jordtapet lavt ved dyrking av vårkorn, vårpløying gir mer jord -og næringstap enn ved vårharving eller direktesåing.

Høstkorn. Ved dårlig etablering eller mye nedbør kort tid etter såing er det registrert like store eller større jordtap enn om det høstpløyes til vårkorn. Jordtapet kan halveres om det bare høstharves før såing, og en kan få en ytterligere halvering om det brukes direktesåing. Dyrking av høstkorn fører oftere til større jordtap enn vårkorn, tiltak som reduserer jordtapet bør gjennomføres. Etableringsmetode er viktig, direktesåing eller bare harving før såing. I tillegg bør det være grasdekte vannveier på områder hvor det er kjent at en får erosjon.

Grasdekte vannveier og grasstriper i åker

Grasdekte vannveier og grasstriper skal legges i områder hvor vann samler seg inne på skiftet for å hindre erosjon og avrenning på arealet. Grasdekket må være minst seks meter bredt for å ha god virkning i forsenkninger. For grasstriper på tvers av fallet er det tilstrekkelig med to meter. Dette er særlig aktuelt i dråg (søkk i hellende terreng hvor vannet samler seg), men det er også aktuelt der vann følger langs kanten av arealer. Tiltaket støttes av tilskudd i RMP-ordningene.

Grasdekt kantsone i åker

Vegetasjonssoner skal stoppe jordpartikler på vei ut av jordet, særlig langs bekker og innsjøer. De legges i nedkant av skiftene og på andre steder hvor vannet renner ut av jordet. RMP-tilskudd gis som et tilskudd per meter og minstekrav til bredde er seks meter. I tillegg er det krav om at det er minst to meter utenfor det dyrka arealet med gras/vegetasjon mot vann, dette er et absolutt krav for å få produksjonstilskudd. Det gis ingen ekstra tillegg om vegetasjonssonen er breiere. Tilskudd kan også gis til kantsoner i andre åpen åkervekster enn korn, som f.eks. oljevekster, åkerbønner, erter og fôrmais.

Målinger som er gjort har vist at renseeffekten av vegetasjonssonen er ca. 40 % ved fem meter bredde og ca. 60 % ved 10 meter bredde. Med lange hellingslengder blir vannmengden stor og vannhastigheten høy. En seks meter brei vegetasjonssone er ikke alltid tilstrekkelig for å fange opp så mye av jordpartiklene som en ønsker der det er utfordringer med vannkvaliteten. I noen tilfeller burde vegetasjonssonene derfor være breiere for å oppnå tilfredsstillende effekt, men det må kombineres med å lede vannet ned i lukkinger i tette rør, slik at det ikke rekker å grave.

Det er ulike krav i ulike fylker til RMP-tilskudder, men ofte er dt restriksjoner på gjødsling og sprøyting i sonene. De kreves også stell gjennom slått eller beite. Kantsonene bør ikke brukes som transportvei. Grasdekt kantsone kan flere steder kombineres med sone for pollinerende insekter og gi tilskudd for begge tiltakene.

Grasdekt kantsone i åker, grasdekte vannveier og grasstriper i åker er spesielt viktige tiltak på potet- og grønnsakarealer.

Fangvekster

Fangvekster kan dyrkes som underkultur i korn eller etter høsting av grønnsaker og poteter. Vekstene vil dekke og holde på jorda, og ta opp næringsstoffer etter av hovedveksten er høstet. I tillegg vil de bygge opp organisk materiale i jorda og bidra til bedre jordstruktur. I korn kan fangveksten sås i kornet etter etablering. 0,8-1 kg/ daa. Italiensk raigras (av en sort som gir lite frøstengler) er et godt alternativ i havre og 6r bygg. I hvete og 2r bygg bør flerårig raigras benyttes. Oljereddik sådd i juli, spredd ut med sentrifugalspreder, har også gitt gode resultater hos flere gårdbrukere på Østlandsområdet (ca. 1,5 kg oljereddik/daa). Dette er et område som er i utvikling og nye etableringsmetoder og vekster blir stadig utprøvd.

Radkulturer som poteter og grønnsaker innebærer mye svart udekket jord og er spesielt utsatt for erosjon. Siltjord, bratte bakker og lange hellinger er kritiske faktorer. Det bør derfor etterstrebes å begrense dyrking av radkulturer på de arealene som er mest erosjonsutsatt. Etablering av plantedekke som fangvekst etter høsting er viktig for å hindre erosjon, men ofte høstes disse vekstene så seint at fangvekster ikke er aktuelle. I tidlige kulturer er det veksttid nok til å etablere et plantedekke utover høsten som binder jorda. Raigras eller pionerblanding er gode alternativer. Hvor seint fangvekster kan sås etter høsting avhenger av lokalitet. Tiltaket støttes av tilskudd i RMP-ordningene.

Beite og eng

Beitedyr er positivt for kulturlandskapet. Moderat beiting stimulerer grasvekst, og grasrøttene binder jord og hindrer erosjon. Plantedekt jordoverflate bremser vannets hastighet slik at partikler og næring holdes tilbake. Det er en forutsetning at beitetrykket er så lavt at en unngår tråkkskader og klinete underlag. Det er også svært lite erosjon ved eng.