Grønnsaksrådgivere på tur til New Zealand del 1

Tidspunktet for reisen ble lagt til månedsskiftet november/desember 2019. På denne tiden av året er sommeren godt i gang, og vi kunne regne med å få sett en del kulturer i god vekst og trolig noen av de første høsteklare produktene. Hele 11 besøk ble gjennomført fordelt på både nord- og sørøya. I denne artikkelen beskrives tre av besøkene.

Med på turen:

Anne Lene Malmer, NLR Viken

Astrid Gissinger, NLR Agder

Erkki Einar Søberg, NLR Innlandet

Tonje Aspeslåen, NLR Trøndelag

Generelt om landbruket på NZ

New Zealand fjernet subsidier i landbruket over en 3-års periode på begynnelsen av 1980 tallet (fra 50% til tilnærmet 0%). Nå (2014) utgjør eksport av matvarer 55% av all eksport, verdimessig. Som kjent er New Zealand storprodusent av lam og storfekjøtt, men de eksporterer også store mengder kiwi, vin og epler. Asia er et viktig handelsområde, men det eksporteres også mye til sørlige Europa og Storbritannia, Nord- Amerika og Australia. Omtrent 45 % av landarealet i New Zealand brukes til landbruksproduksjon (120 000 000 daa), av dette er 700.000 daa grønnsaksareal. Dette er imponerende med tanke på at landet i arealutstrekning er noe mindre enn Norge og har et krevende landskap med mye bakker, fjord og fjell.

Figur 2 Landskapet i New Zealand er like spektakulært som man har "sett på film" Fra venstre: Anne Lene Malmer, Tonje Aspeslåen, Erkki Einar Søberg. Foto: Astrid Gissinger

Et lite grønnsaksbruk har 300-400 daa med jord, mens et middels bruk har 1500-1600 daa. De største grønnsaksprodusentene har gjerne fra 10.000 daa og oppover. Fra å ha 8.000 grøntprodusenter på slutten av 1990-tallet ligger antallet nå på rundt 800.

Med norske øyne oppfattes New Zealand som liberale ifh til bruk av plantevernmidler. Bare unntaksvis blir preparater trukket fra markedet uten at det finnes gode erstattere. Store endinger er forventet innen de 10 neste årene, siden myndighetene følger nøye med på beslutninger som tas i EU.

På grunn av det store antallet beitende storfe og småfe var det nå rettet et kritisk blikk mot landbruksnæringa og avrenning av næringsstoffer til grunnvann. Det jobbes med kalkuleringer og modeller for næringsregnskap som innen kort tid kan få stor betydning for alle som produserer landbruksvarer, i form av kjøtt, melk eller hagebruksvekster. Hovedfokus nå gjaldt først og fremst avrenning av nitrogen, men fosfor var også under lupen.

Nøytral rådgiving forsvant med fjerning av landbrukssubsidier. Det ansettes stort sett egne agronomer på de ulike gårdene og konkurransen om markedet er stor mellom produsentene.

Et lite grønnsaksbruk har 300-400 daa med jord, mens et middels bruk har 1500-1600 daa. De største grønnsaksprodusentene har gjerne fra 10.000 daa og oppover. Fra å ha 8.000 grøntprodusenter på slutten av 1990-tallet ligger antallet nå på rundt 800.

Med norske øyne oppfattes New Zealand som liberale ifh til bruk av plantevernmidler. Bare unntaksvis blir preparater trukket fra markedet uten at det finnes gode erstattere. Store endinger er forventet innen de 10 neste årene, siden myndighetene følger nøye med på beslutninger som tas i EU.

På grunn av det store antallet beitende storfe og småfe var det nå rettet et kritisk blikk mot landbruksnæringa og avrenning av næringsstoffer til grunnvann. Det jobbes med kalkuleringer og modeller for næringsregnskap som innen kort tid kan få stor betydning for alle som produserer landbruksvarer, i form av kjøtt, melk eller hagebruksvekster. Hovedfokus nå gjaldt først og fremst avrenning av nitrogen, men fosfor var også under lupen.

Nøytral rådgiving forsvant med fjerning av landbrukssubsidier. Det ansettes stort sett egne agronomer på de ulike gårdene og konkurransen om markedet er stor mellom produsentene.

Leader Brand- størst, med ønske om å bli større

Etter en hviledag i Auckland, største byen i NZ fløy vi sørover til Napier i Hawk`s Bay og videre til Gisborne, en by nordøst på Nordøya og den største bosettingen i regionen Gisborne med ca 34.000 innbyggere. Her er hovedsetet til New Zealands største salatprodusent.

Firmaet er familieeid, startet av i 1975. Gisborne har flate jorder, hovedsakelig leire med noe sand og silt. Klimaet minner om vestkysten av Portugal eller Salinas, CA.

Produksjonen i dag består av 10.000 daa kabocha gresskar (Cucurbita maxima). Omtrent alt, 12.000 tonn, eksporteres til Asia på det åpne markedet. Leader Brand produserer også 5.000 daa isberg og 500 daa multi (spesialsalater) og noe babyleaf. I dag har gården 50% av NZ`s marked av ferske salater, og har som mål å nå 60%. Andre grønnsaksproduksjoner er 500 daa hodekål og 6.000 daa mais, hvorav halvparten går til konsum og halvparten til industri. Mais dyrkes først og fremst for å bedre vekstskiftet. I tillegg dyrkes 2.200 daa vindruer for å gi en mer stabil inntekt i bunn og anses som en langtidsinvestering. Leader Brand har produksjon fordelt på 4 områder rundt om i hele New Zealand.

Bruker faste kjørespor

Hos Leader Brand jobbes mye med jordforbedring. De bruker faste kjørespor (CTF) på 1.83m og faste plantebed. Tre og tre bed blir gjort klar samtidig. Djup jordløsning med en maskin fra amerikanske Wilcox (preformer) kjøres i 7-10 km/t på lagelig jord. De kaller den for «re-juvenator». Opplæring av sesongarbeidere til å ha respekt for faste kjørespor var til tider en utfordring.

Mais og kabocha kan sås direkte og småplanter kan settes rett etter denne jordbearbeidingen. Litt for ofte blir det klump etter jordarbeiding, så ulike maskinløsninger blir prøvd for å lage et enda bedre såbed til for eksempel babyleaf. Etter noen år med faste bed (5-6 år) fjernes de og starter på nytt. De opplever noe oppsamling av jord i endene av sengen og bruker derfor å jevne ut dette samtidig. Leirinnholdet gjør at vinduet for jordarbeiding er mindre her i forhold til andre dyrkningsområder.

For å ta vare på jordstrukturen reduser de antall kjøringer og bruker minst mulig roterende redskap, som fres. De har en god kompostør i området og bruker 2-3 tonn kompost/daa der de mener det er behov, dette for å øke organisk innhold

Eget oppal- stort hygienefokus

Alt av oppal ble gjort i eget veksthus på gården. Svarte brett ble fylt med 50/50 bark og torv. Salat og kål sto i 260-brett, brokkoli i 340-brett. Størrelsene er litt annerledes enn det som brukes i Norge. Alt gikk via et mørkt spirerom med full kontroll på luftfuktigheten før det ble satt på rullebord.

Plantene rulles ut i den andre enden av veksthuset, hvor oppalet fortsatte under åpen himmel til småplantene ble klare til utplanting. Pluggbrettene med planter ble videre fraktet ut i de samme aluminiums rammene inni spesialbygde hengere. Pluggbrett skulle aldri berøre jorden og inne i veksthuset var det restriksjoner på hvem som kunne komme inn. Feltarbeidere hadde sjelden adgang siden de potensielt kunne dra meg seg smitte fra jordene og inn i veksthuset. Sko- og håndvask var obligatorisk før man fikk gå inn.

Utfordringer i driften

Kampen mot elementene, endra klima, jorderosjon og nok tilgang på jord ble nevnt som hovedutfordringer. Nedbrytning av avfall fra mais og brokkoli er også en utfordring i de faste bedene. Konkurransesituasjonen mellom produsentene er hard.

Amarant, tungras, nesle og meldestokk er de vanligste ugrasene. Svartsøtvier fantes, men ble ikke oppfattet som noe større problem, noe som skyldes bedre tilgang på kjemiske midler. Av vanlige plantesykdommer nevnes antraknose, storknolla råtesopp, samt å se opp for salatbladskimmel. På forsommeren er tipburn problematisk i salatvekster.

Apatu Farms- fokus på jordhygiene og bruk av Brix

Vi bevegde oss sørover til Hastings i Hawke's Bay, og til gården Apatu Farms.

Apatu Farms er en familieeid gård som nå drives av 2. og 3. generasjon.

Apatu Farms har 11.000 daa med hagebruksproduksjon av sukkermais, kabocha, butternut (flaskegresskar), beter (2.000daa), paprika, tomat, løk (3.000 daa) druer og epler. 35 % av arealet de driver har opp mot tre meter organisk matjord (peat) over vulkansk pimpstein. Resten er «silty loam» (blanding av leir, silt og sand) og leire. Årsnedbøren her lå på 880 mm, ujevnt fordelt. Apatu bruker lysimetere aktivt for å finne potensiell utvasking av N (og P).

Tilgang på nok jord er en utfordring i de mest intensive områdene. Gården var basert på mye leiejord og eide lite selv. Kjøpspris på jord i Hastingsområdet er 72.000-108.000 NOK/daa. De har lange leiekontrakter for fruktproduksjon på 20 år (40.000 daa) og kortere leiekontrakter for annen produksjon (20.000 daa).

Apatu er store på industriproduksjon, og priser avtales på forhånd med McCain, Craft/Heinz og Sedinco Foods. De har to fabrikker, en i Hastings og en i Gisborne.

De pakker løken selv og rundt 85 % blir eksportert. De har blant annet solgt løk til Norge. Resten går til industri og hjemmemarkedet.

Jordhygiene og løkdyrking

Apatu har et intensivt hygieneprogram for alle skiftene, siden sopp er et økende problem, dette gjelder særlig stemphyllium(sopp), fusarium og løkhvitråte. Er det mye løkhvitråte i et område kan de ikke dyrke løk der. Utstyr som har vært på jorder med løkhvitråte rengjøres grundig. Mark Apatu mente at løkdyrking burde ha et fire-årlig vekstskifte, og etterstreba dette så langt det lot seg gjøre. Løk kommer etter rødbeter i vekstskiftet og ble sådd i slutten av juli og planlagt høstet i januar. De brukte bl.a. sorten ‘Rhinestone’. Apatu brukte flere ugrasmidler: Totril, Tribunil, Basagran, Frontier og Stomp. De blandet flere plantevernmidler og sprøytet med lavdoser hver 5. dag, og siste ugrasbehandling var på firebladsstadiet. Tungras var største ugrasproblemet. Av og til måtte de handluke.

Rykketidspunkt avgjøres på bakgrunn av manuell størrelsesvurdering i løkarealet. De tørker løken på bakken og den vendes før opptak. Løken ble grovrenset før den ble lagret i 1.000 kg kasser under dekke i utetemperatur. Kjølelagring skjer kun hvis det er plass i eplelagre i Hawke’s Bay-området. De kunne oppleve problemer med nematoder i gulrot, men ikke løk. Sterilisering av jord kunne utføres kjemisk, men var sjelden brukt som tiltak i grøntproduksjon.

Brixmåling i beter og gresskar

Måling av sukkerinnhold (Brix) var utberedt hos flere produsenter, ikke bare hos Apatu. Grunnen til at de måler brix var for å både bestemme høstetidspunkt, men også for å følge med kvaliteten på høsta produkter. Spesielt for gresskar var det viktig å følge med utviklingen etter høsting, siden de kunne stå ukesvis i kasser før det gikk ut til fabrikk.

Runde rødbeter dyrkes til sous vide-produksjon, «babybeets» på 25-50 mm. De som var for store brukes til industri. Sorten `Pablo’ ble foretrukket fordi den har god lagringsevne og en mørk farge som holder lengre på boks. Hvis brix-verdien stiger over 6, blir ‘Pablo’ for mørk. Andre sorter lar de gå til brix 7,5-8. Høsting skjer ved bruk av toppløfter pga. pimpsteinsjord. Avlingspotensialet er i gjennomsnitt 5-6 tonn/daa. Runde beter ble foretrukket da de var mer fleksible med tanke på sortering og bruksområde. Rødbetene lagres kun 2-3 dager før de sendes til fabrikken. Det er store problemer med sopp, særlig rhizoctonia (svartskurv).

Gården produserer mange ulike gresskartyper, og det benyttes dekke for å få i gang produksjonen tidlig i sesongen. Noe går til eksport til Asia, mens hovedvolumet av gresskar går til industri eller ferskkonsummarkedet. Salgsverdien for industrigresskar (til suppe) bestemmes av brix-verdien, Optimal brix-verdi er vanskelig å oppnå fordi den skal være så søt som mulig (høy brix), uten at den råtner før salg. Høsting påbegynnes ved en brix på rundt 6. Når brix-verdien er på 10-11 må de tømme lageret, ellers råtner den før salg. Smågnagere er det største problemet med lagringstid, ofte ut mot 6-8 uker.

Bostock New Zealand- parallellproduksjon

Bostock New Zealand ligger også i Hastings, og er et familieeid firma som er etablert av John Bostock.

Bostock driver med økologisk og konvensjonell produksjon med opptil 800 ansatte i vekstsesongen. Egen kantine/kafeteria hvor det serveres økologiske retter til ansatte og besøkende har vært et viktig tiltak for å fremme økologisk produsert mat.

På gården produseres epler, løk, mais, kabocha, gresskar i et fem-årig vekstskifte. De produserer også litt grå gresskar; ‘Crown Prince’, noe flaskegresskar ‘Linus’ og ‘Orange summer’ som høstes ved 8-10 brix og modnes til opp mot 15 brix før den selges i sluttmarkedet.

Kylling brukes til gjødsling og ugrasregulering i den økologiske epleproduksjonen, samt noe gjødsel til løk og mais.

Det produseres 2500 tonn mais til kyllingfôr. 14000 kyllinger slaktes per uke.

Bostock bruker primært kompost til kabocha og andre gresskar fordi de ønsker sein vekst. Da erfarer de at holdbarheten er best. Grønngjødsling ligger i bunn for all økoproduksjon.

Firmaet eier og leier 170 skifter. Leiejorda har som oftest leietid på 6 år, men lengre leietider foretrekkes til økologisk produksjon. Det tar tre år å legge om til økologisk, og de ikke får produsert økologiske grønnsaker på leieareal før fjerde året. Totalarealet de dyrker er 20.000 daa hvorav 3.500 er økologisk eller i karens.

Bostock driver hovedsakelig eksport til Asia. Transport til Asia tar ca. 2 uker, og 16.000 tonn kabocha (medium størrelse på litt over 1,2 kg) sendes til Kina, Korea og Japan. De har også eksport av gresskarsorten ‘Orange Summer’ og andre kuri-sorter (røde med tynt skall og oransje kjøtt). Det tar 5 uker å sende til Europa, og de har egen filial i Russland og USA. Chris Zuiderwijk kunne fortelle at noen av gresskarene han produserer havner i Norge via Bama.

Ugraskamp

Ugraskampen på det økologiske arealet foregår ved brenning, falske såbed og mekanisk radrensing. De planlegger å bruke mer moderne teknologi etter hvert, som mer GPS teknologi og roboter. Underkulturer i maisproduksjonen er prøvd, men det er ofte for tørt til å få god etablering etter at de har gjort unna ugrasarbeidet.

Gras/kløver-blandinger er enklest å få godt resultat fra, men for å avslutte veksten må det pløyes. Av og til brukes en tjukk bestand av sennep som er enklere å avslutte med grunn jordarbeiding, noe de mener gir et mindre C-avtrykk. De bruker ellers lupin, erter, sennep, havre, forreddik, honningurt, hvitkløver, perserkløver m.fl.
Det pløyes minimalt, men de løsner/grubber ned til 40 cm. Bostock har ikke valgt CTF-system fordi det ikke kan brukes i gresskarproduksjonene
Økologisk vekst og utfordringer
Bostock reduserer konvensjonell løkdyrking og utvider økologisk dyrking siden de opplever at økomarkedet er i vekst. I dag har de 2000 daa konvensjonelt og 160 daa økologisk. De har en liten produksjon på 70 daa med popkorn, solgt til firmaet Serious Food Co som produserer bærekraftige snacks-produkter.
De største utfordringene er markedsrelatert. Japanske myndigheter velger å gasse grønnsaker ved import for å drepe skadedyr og andre planteskadegjørere. Gassbehandlingen gjør at produktet ikke lengre kan klassifiseres som økologisk. Det økologiske markedet oppleves som tregere i Japan, men de håper dette snur med bedre økonomi og miljøfokus.
Mais, squash og gresskar har sjelden større utfordringer med plantesykdommer, men meldugg i squash kan i perioder være en utfordring. Som tiltak sprøyter de 2-3 ganger med Protector hml™ (salter av kalium). De kan også bruke svovel, mengden er ikke begrenset.
Trips kan være et problem i løk, men kontrolleres tålelig bra med vannsprut fra vannkanoner. De bruker kobber mot Pseudomonas syringae (en type bakteriosykdom), 240 g/daa per sesong i kabocha og gresskar. Lus kunne forekomme i større mengder i perioder, men lot naturen ordne opp selv med naturlig forekomst av nytteinnsekter. Til nå har de ikke jobbet målretta i grønnsakene med blomsterstriper e.l. for å øke bestandene.
Klimaendringer og ujevn nedbør er vanskelig å forholde seg til, og de syns det har blitt verre de siste åra. Tilgang på økologiske frø kan også bli en utfordring når regelverket for dette strammes inn, men de har valgt å se på det som en forretningsmulighet og har begynt å produsere økologiske reddikfrø i første omgang.
Mer om turen til New Zealand kommer i en del 2.
En stor takk til alle som bidro i forbindelse med turen!