Krattknusing kan være en aktuell måte å forbedre beiter på i lågfjellet. Ikke alle som har gjort det i utmark har vært like heldige med resultatet. Krattknusing av busksjiktet øker tilgangen på lys og varme i feltsjiktet der gras og urter vokser. Det bedrer også konkurranseforholdene for disse. Men fjerning av busksjikt kan også føre til uttørking. Det kan medføre at andre mer tørketålende, mindre produktive arter kommer inn og beiteverdien reduseres. God tilgang på fuktighet og næring der det skal krattknuses er derfor viktig for at man skal lykkes! Vegetasjonskart er gode redskap for å vurdere hvor krattknusing kan være aktuelt.
Anders Bryn og Yngve Rekdal lagde for en god del år tilbake en praktisk veileder for krattknusing i Dovre Kommune. De så på effekter av krattknusing, hvilken vegetasjon som gir godt resultat av krattknusing samt viktige hensyn å ta underveis.
Nedenfor er det fra dette arbeidet summert opp noen viktige momenter som er viktige å ta hensyn til ved planlegging og utføring av krattknusing.
- Planlegg knusinga ut fra vegetasjonens og terrengets egnethet for knusing og muligheter for forventa resultat.
- Ikke knus på fattig og tørr mark og i andre lite produktive miljøer. Her vil gjenveksten og utviklinga av gras- og urtesjikt skje svært langsomt eller utebli og det kan dannes varige sår i vegetasjonsdekket.
- Rik mark som høgstaudeeng og frodige deler av rishei er godt egnet for krattknusing. Høgstaudeenga finner man oftest i lisider og drag med god tilgang på sigevann eller langs elver og bekker og i myrkanter. Der er det allerede mange gode beitearter til stede som vil øke i forekomst ved fristilling fra busksjiktet. Rishei finnes i lågfjellet og på skogløse eller avskoga steder i bjørkeskogsbeltet. Vokseplassen krever jevnt snødekke og moderat vanntilgang, mens næringstilgangen kan variere fra moderat til dårlig. I områdene rundt skoggrensa og i seterlandskapet er dette den vanligste vegetasjonstypen. Spesielt dvergbjørk, men også vier er vanlig i rishei, og einer nær setrene. Vierrike områder med innslag av storkenebb, marikåpe, sølvbunke og engsoleie er egna for krattknusing. Tørr og næringsfattig rishei egner seg dårlig. Mange lavarter, krekling og røsslyng hører til på slike areal. Rishei med bare dvergbjørk kan gi variabelt knuseresultat. Undervegetasjonen må vurderes. God smyledekning gir bra resultat, men gjenvekst kan ta tid.
- Krattknusing på fuktig mark kan føre til økt forsumping. Knusing på slike steder bør foregå på frossen mark da en her raskt får hjulspor som danner stygge og langvarige sår i humuslag og vegetasjon.
- Skarpe kvister kan stå igjen etter knusinga og føre til skade på jur hos beitende husdyr. Disse kan ryddes bort for hånd.
- Knusing av svært tua mark blottlegger mye jord og det tar lang tid før områdene revegeteres. Tilsåing av bare flekker kan være aktuelt.
- Steinete terreng kan ødelegge maskiner og redskaper, det samme kan snø seint om høsten.
- Etterbeiting er svært viktig for resultatet, særlig på frodig mark.
- Ta hensyn til;
- Landskapet: Store knusingsfelt er store landskapsinngrep. Ikke knus i rette linjer, følg naturlige linjer i terrenget etter vegetasjonsfordelinga.
- Plantelivet: I botanisk viktige områder bør skjøtselsmetoder og knusingsareal vurderes nøye. Krattknusing kan gi en gjødslingseffekt som kan være positiv for utviklinga av beitegraset, men samtidig være negativ for noen sjeldne arter knytta til f.eks. gammel slåttemark. Lite konkurransesterke arter som har ”gjemt” seg i lysglenner kan bli begravd i strø.
- Kulturminner: Seterområdene innholder mange kulturminner som gamle gjerder, kullgroper, fangstgroper og fangstanlegg, hustufter m.m. som kan ødelegges ved krattknusing.
- Viltet: Knusing av store, sammenhengende arealer kan være negativt.
Rapporten i sin helhet finner du HER
